Det er vår i luften, været blir varmere og snøen er endelig i ferd med å forsvinne! I dag bestemte jeg meg for å ikke ta t-banen hele veien til jobb, slik jeg må innrømme at jeg har gjort i hele vinter, men i stedet gå av noen stasjoner tidligere og gå resten av veien. En av fordelene med å jobbe i byen er at man kan gå på asfaltert vei og dermed komme seg tørrskodd på jobb, selv om vårløsninga er i gang. På akkurat den veien jeg går forutsetter det at jeg må gå en omvei rundt en gressplen. I likhet med de fleste andre gjorde jeg ikke det, og det er godt synlig…
Dette fikk meg til å reflektere litt over et begrep jeg kom over for noen år siden. På engelsk heter det «desire path». Det finnes ikke et veletablert begrep på norsk, men la oss kalle det for en «krøttersti». En krøttersti er en sti som oppstår der folk eller dyr ønsker å gå, og ikke der hvor by- eller landskapsplanleggere ønsker at man skal gå. En krøttersti kan for eksempel være en snarvei gjennom et hull i gjerdet, et hjørne som kuttes i et veikryss, eller sånn som på veien til jobb, en gjørmete sti som deler en ellers fin plen i to.
Krøtterstier er lett synlige i terrenget og oppleves ofte som skjemmende. Oppstår det en krøttersti settes det gjerne opp et skilt som sier «Ikke trå på plenen», eller kanskje det dukker opp et gjerde (som de fleste likevel klatrer over). Krøtterstier blir ofte gjenstand for en kamp mellom folk flest og frustrerte anleggsgartnere.
Som en analogi er krøtterstien svært treffende i mitt fag, som er programvareutvikling. Vi som er arkitekter og utviklere er planleggerne som har idéer og meninger om hvordan brukerne skal agere. Menyer, datafelter og informasjon blir plassert og organisert slik våre idealistiske planer og ønsker dikterer. Alt skal se flott og ordnet ut, og hvis brukerne bare gjør slik som vi ønsker, så blir alt helt tipptopp.
Men brukere er som folk flest, og vil gå der de selv ønsker. I møtet mellom programvare og bruker finner vi fort ut hvor krøtterstiene i programmene våre går. Vi, som tross alt er eksperter på slike ting, responderer helst med å forsøke å tvinge gjennom at programvaren skal brukes slik vi har bestemt. Vi må sette opp gjerder og skilt for å hindre uønsket adferd. Vi kaller det gjerne «patching» eller «bugfixing».
Når jeg i morges traverserte den nå litt blaute krøtterstien på vei til jobb, tenkte jeg at det hadde jammen vært fint om noen kunne asfaltert dette stykket over plenen, slik at jeg slapp å bli gjørmete på skoene. Jeg tenker at vi som utviklere kan lære to viktige ting av dette:
- Et godt forarbeid, der man kartlegger brukernes behov og ønsker, reduserer behovet deres for å tråkke opp egne stier i programvaren.
- Et godt etterarbeid identifiser krøtterstiene som unektelig oppstår, slik at de kan endres, tilpasses og asfalteres etter brukernes ønsker og behov.
